Tegneserier i bokhandelen – sett fra andre siden av disken

Det norske seriemarkedet er dominert av stripeserier. Det er det ingen tvil om. Men ofte blir bokhandelen dratt frem i debatten om hvorfor det ikke er like stort marked for tegneserier i andre formater. Helt siden jeg begynte å lage tegneserier på et semi-profesjonelt nivå for litt over ti år siden, har jeg med jevne mellomrom hørt enkeltpersoner mene at det ikke bare er bokhandlernes ansvar å gjøre de øvrige tegneserieutgivelsene mer tilgjengelig, men at bokhandlerne også manglet kunnskap om mediet. Jeg gikk aldri så langt som å mene at bokhandlerne hadde et slikt ansvar, men det hadde jo vært fint å ha et rikere tegneserieutvalg i norske bokhandler, og jeg hadde jo selv sett at tegneserier ble plassert under fanen «morobøker», uansett om det var «Pondus» eller «Maus». Om dette skyldes mangel på kunnskap vet jeg ikke, men jeg hadde selvsagt alt dette i bakhodet da jeg en høstdag i 2011 fikk jobb i en av Trondheims største bokhandler.

Nå som jeg har forlatt bokhandelen etter to år, på jakt etter nye utfordringer, ser jeg meg tilbake og tenker litt på hvordan det var på den andre siden av disken.

Bokhandler foran tegneseriehylla

En glad laks foran Norli Nordregates ikke så alt for velfylte tegneseriehylle tidlig i sommer. Legg merke til personlig anbefalingslapp på Sigbjørn Lilleengs «Generator», samt oppfordring til å spørre etter signatur i kassen på min egen «Mira Mosaikk» Foto: Stine Reppe

Grafill postet i vår en featureartikkel med tittelen «Usynlige tegneserier«, noe Seriebloggen også skrev om den gangen. Det ble lagt frem at tegneserier kan være vanskelig å finne i bokhandelen, og om bokhandlere som setter «Maus» i barnebokavdelingen, og «Stop Fwd Rec» i musikkavdelingen, og Seriebloggens skribent Olaf Moriarty Solstrand skrev den gang at om bokhandlerne ikke besitter nok kunnskap til å vite hvilken avdeling en bok hører hjemme i, fordi det finnes så mange bøker at det er umulig å kjenne igjen alle bøker, så burde det opprettes en eller annen database hvor slik informasjon oppgis, av en ekstern aktør, for eksempel bokhandlerforeningen.

Heldigvis kjente jeg meg ikke igjen i Grafills beskrivelse av bokhandelen i den bokhandelen jeg selv jobbet i. Humorbøker og tegneserier sto ikke blandet på samme hylle, og selv om de var i nærheten av hverandre, gikk det fysisk an å gå mellom de to avdelingene. Likevel står de på en hylle som er vanskelig å få øye på fordi den ligger langt bak i butikken, på baksiden av en hylle som peker utover i det åpne vrimleområdet. Det er ikke slik som i Sverige, hvor jeg i en bokhandel i Østersund i vår så tegneseriene plassert godt synlig, i en egen hylle helt inntil skjønnlitteraturen. Tegneseriemediet hadde tjent på om tegneseriene hadde vært mer synlige.

Men sett fra en bokhandlers synspunkt. Hvorfor skal de det? Da jeg begynte på Norli høsten 2011 var det like før julehandelen tok av. I løpet av november og desember merket jeg meg hva det var spørsmål etter. Pondus. Og bare Pondus. Bare unntaksvis kunne det dukke opp spørsmål om andre tegneserier, og som oftest var det da en bestemor som hadde fått en liste over Dragonball-bøker barnebarnet ønsket seg til jul.

Men dette var i desember. Da januar kom døde det helt ut, og jeg kunne begynne å telle på en hånd hvor mange tegneseriespørsmål som kom i løpet av en måned. Ofte trengte jeg ikke hånden heller. Jeg vet, for kollegene mine ropte på meg hvis det kom spørsmål som omhandlet serier hakket smalere enn Pondus og Nemi. Tegneseriehyllen sto mest til pynt, og det var lavt tempo på omsetningen fra den avdelingen. Selv om det ikke var den avdelingen jeg hadde innkjøpsansvar for, så kom jeg innimellom med ideer til titler vi burde ha inne, og de ble som oftest hørt, men det gikk likevel lite tegneserier.

Kun unntaksvis kunne det bli mye spørsmål om en tittel. I fjor var det «Drabant» som var storselgeren blant tegneseriene, med unntak av Pondus selvsagt, som stiller i en egen klasse. I år har det gått mye av Steffen Kvernelands «Munch». Men jeg har også opplevd at en stor prosentandel av de som kom og spurte etter den ikke ante at det var en tegneserieutgivelse. En eldre mann ble til og med fornærmet da jeg våget å antyde at det var en tegneserie han var i ferd med å kjøpe, selv om han virkelig hadde spurt etter Steffen Kvernelands Munch-biografi. «Hmf! Kall det hva du vil!» sa han da han gikk.

Det virker også som om det er en motvilje hos mange å lese tegneserier, som om mediet i seg selv er banalt og fordummende. Jeg har ekspedert mange mødre som har kommet inn og bedt om hjelp til å finne en bok til et avkom som har litt lesevansker, men som de gjerne skulle sett at leste mer. Jeg har da forsøkt å foreslå noen tegneserieutgivelser, med den baktanken at poden da vil få lesegleden gjennom noe lettlest og visuelt, for å oppdage den gode historien, fremfor å gi ham en murstein han aldri vil finne motivasjonen til å åpne engang. Veldig ofte rakk jeg ikke komme lenger enn «vi har en tegneserie…» før jeg ble avfnyst med «Nei, tegneserier, DET skal vi ikke ha».

Så da er det ikke så rart at tegneserieavdelingene i bokhandlene er så bortgjemte og små, og de ansatte ikke har så mye kunnskaper om mediet, når det går så lite av det?

Men den databasen som min medskribent på Seriebloggen etterlyste for å hjelpe bokhandlerne med å få tegneseriene over i riktig avdeling, den eksisterer allerede. Alle bøker er registrert i en såkalt varegruppe som avgjør hvilken sjanger den tilhører, og dette sjekkes enkelt ved å scanne bokens strekkode i databasen. Det er riktignok mulighet for å legge inn en egen «lokal lokasjon» på boken i databasen, som bare gjelder for egen butikk, dersom man ikke er enig i plasseringen gitt av forlaget. Det gjorde jeg for eksempel selv med «Drabant» i fjor, da den sto oppført som ungdomsbok i databasen, mens jeg selv mener den hørte hjemme sammen med tegneseriene. Så sånn sett er det ingen unnskyldning for at «Maus» havner i barnebokavdelingen, med mindre bokhandleren oppriktig mener at denne er laget for barn. Jeg fant en gang barneboken «Freddy Edderkopp i kloster» i tegneserieavdelingen på jobb, og så også at lokal lokasjon var endret i databasen til «tegneserier», fordi Roy Søbstads illustrasjon på forsiden fikk en av mine kolleger til å tenke tegneserie. Så hva skal man gjøre?

Jeg tilbyr ingen svar i dette innlegget på hvordan tegneseriene i bokhandelen kan bli mer synlig, og hvordan man kan få ungdommen til å oppdage at mediet består av mer enn humorstriper, og at alternativet er langt mer enn dette «Fantomet» som bestefedrene prøver å dra frem om de ønsker spenning. For den jevne tegneseriekjøperen oppsøker ikke bokhandelen. Det er i alle fall min erfaring etter et par år i bransjen.

6 tanker om “Tegneserier i bokhandelen – sett fra andre siden av disken

  1. http://www.locol.ru

    Hеy there juѕt wanted to give yoou a quick heads սp.
    The text in your post seem to be гunning off tһe screen іn Safаri.
    I’m noot sure if this іs a formating issue or something to do wіth
    weƄ browser compаtibility but I thought I’d post to let you ҝnow.
    The style and desiցn look great though! Hope youu get the
    issue solved sօon. Kudos

    my web blog sex date (http://www.locol.ru)

  2. Virtual server

    Jeg tenkte at han rett og slett ville v?re perfekt til en bok der vi skal innom veldig mange sjangere og stilarter i lopet av 120 sider. Det kunne ikke v?re sa mange andre, og jeg er glad for at han sa ja. Na haper jeg han ogsa kan fa fullfort sin planlagte oppfolger, et innforingskurs i kunsten a lage tegneserier selvfolgelig fortalt som en tegneserie. Og den klarer han a lage helt fint pa egen hand.

  3. strona www

    Great post but I was wanting to know if you could write a litte more on this topic?
    I’d be very thankful if you could elaborate a little bit more.
    Thank you!

Det er stengt for kommentarer.