Holder meg hjemme fra Raptus i år

Så var det høst igjen, og for mange tegneserieinteresserte betyr det at det er på tide å vende nesen mot Bergen, hvis man ikke er der allerede da, og Raptus Tegneseriefestival. Det har det gjort for meg også i en årrekke. Men for første gang på ti år må den selverklærte tegneseriehovedstaden klare seg uten meg i Raptushelgen. I år holder jeg meg hjemme.

Arne Bye (19) og Olaf Solstrand (21) på sin aller første Raptusfestival. Jeg kan forsikre om at unge Solstrands hockeysveis var like umoderne i 2003 som nå. Foto: Tom Richard Tokle

Arne Bye (19) og Olaf Solstrand (21) på sin aller første Raptusfestival. Jeg kan forsikre om at unge Solstrands hockeysveis var like umoderne i 2003 som nå. Foto: Tom Richard Tokle

September 2003. Med stjerner i øynene forlater jeg Bergen etter tre dager fullpakket av inntrykk etter mitt første skikkelige møte med Tegneserie-Norge. Klart, jeg hadde jo allerede vært på trykk i et par av Bladkompaniets månedsblader, og vekslet flere meldinger med folk fra ulike deler av de ulike delene av tegneseriemiljøene online. Men nå hadde jeg endelig fått besøke den festivalen jeg hadde hørt så mye om, jeg hadde fått med meg en rekke interessante foredrag og jeg hadde sittet timesvis på stand og pushet egne utgivelser. Hvilken unik mulighet til å få spredd seriene sine! Jeg var rett og slett utslitt, men der og da ble det bestemt. Raptus skulle besøkes årlig. Dette skulle bli som obligatorisk å regne.

September 2012. Vel hjemme fra min tiende Raptus på rad, skriver jeg følgende statusoppdatering på facebook. «Worst… convention… ever». Festivalen var komprimert sammen til to dager, i stedet for tre, og likevel var det den kjedeligste festivalen jeg kunne huske, der jeg satt på stand og så i luften fordi de potensielle kjøperne uteble. De var ikke der. Det var tomt. Og når det innimellom var folk der, så var det personer som ikke var der for å dyrke sin tegneserieinteresse, men for å gå på karneval. Hvorfor var jeg der egentlig?

Jeg talte på knappene, og innså at jeg hadde brukt mer på turen enn jeg hadde fått inn på å selge album. Slik var det jo ikke året før, da var det jo mye folk uten kostymer der også. Selv om salgstandene våre ble plassert i et rom hvor det innimellom var foredrag og andre show på scenen, så var jo det en fantastisk festival. Hva skjedde?

Så gikk det opp for meg at det var ikke 2012 som var en spesielt dårlig festival. Det var 2011 som var unntaket, med flere spennende gjester og følgelig flere besøkende. Før det hadde det vært flere svake festivaler, hvor Raptus 2009 må sies å være den verste da vi ble plassert i et område langt unna resten av festivalaktivitetene. Men 2011-utgaven av Raptus var veldig god, med et klart fokus på nettserier som tema, og med spennende gjester som Lucy Knisley og Ethan Nicolle. Nå hadde festivalen endelig våknet igjen, tenkte jeg.

Derfor ble Raptus 2012 en gedigen skuffelse, med nitrist program uten interessante gjester og bortimot ingen besøkende. Fjoråret hadde altså vært et unntak, og nå var det tilbake til hverdagen. Men det var ikke en hverdag jeg ville tilbake til. Jeg ville dra på Raptus for å ha det gøy, og helst selge album også, ikke fordi det er en plikt.

Det sosiale fremfor programpostene
Men hva var det som skjedde i løpet av disse ti årene, som gjorde at det på et tidspunkt sluttet å være gøy? Mye av svaret på det ligger nok i at jeg selv forandret meg, slik man jo gjerne gjør gjennom hele livet. Heldigvis. Men jeg tror jeg sa det best i konklusjon fra rapporten min fra Raptus i 2009. Det som jeg i ettertid har kommet frem til at var tidenes verste festival, i alle fall av de jeg har vært på.

Jeg har vært på Raptus hvert år siden 2003. Men jeg merker at jeg har et noe annerledes fokus nå enn jeg hadde da jeg begynte å dra dit. Den gangen var det om å gjøre å få med seg mest mulig foredrag og show, men det er langt mellom de jeg finner interessante. I 2005 sa jeg at dette skulle bli min siste festival på en stund, for jeg hadde kjedet meg noe veldig. Men året etter hadde jeg albumrelease på Raptus, og ble fløyet ned av forlaget. Mellom Raptus ’05 og Raptus ’06 hadde også noe viktig skjedd i Tegneserie-Norge: Nettserier.no hadde åpnet, og Raptus i 2006 ble en av de beste Raptusfestivalene noensinne for min del, på grunn av det sosiale. I årene etter det har jeg kun dratt nedover for å møte kjentfolk, og dratt på et og annet foredrag/show hvis det er noe jeg er spesielt interessert i.

Dette betyr at det betyr ikke noe for meg lenger hvordan festivalen rundt meg ser ut. Jeg kan godt reise til Titanofestivalen eller Elgfeberfestivalen på Skatval, bare jeg vet at mine gode venner i tegneseriebransjen er der. Det er litt skummelt. Og ikke minst trist.

(…)

Men uansett om dere gjør det eller ikke, jeg kommer vel neste år også. Det har blitt en vane. Så lenge jeg vet at vennene mine i tegneseriebransjen er der, så kommer jeg. Tusen takk til alle dere jeg møtte på Raptus for en kjempefin helg.

Vi sees nok til neste år også, Raptus.

Det viktigste her er noe av det siste jeg skriver, at på tross av en bedriten festival så har jeg hatt en kjempefin helg. Men som det skrives lenger oppe så er det på grunn av det sosiale, ikke på grunn av selve festivalen. På programmet var det lite som interesserte meg, for jeg følte det i større grad appellerte til dem som mener at Fantomet og Agent X9 er obligatorisk på handlelisten. Helt i orden for meg at noen synes det, men jeg er ikke på den siden, og etter å ha sittet gjennom et Tex Willer-foredrag et av de første årene mine i Bergen, så vet jeg at det er lite vits i å oppsøke foredrag jeg personlig ikke finner noen glede i å overvære.

Dermed sluttet Raptus gradvis å handle om foredragene. Nå handlet det om å sitte på stand, prate med alle de som gikk forbi og ikke minst pushe sine egne serieutgivelser. For Raptus er jo en unik mulighet til å få spredt dem når så mange tegneserieinteresserte er samlet, ikke sant?

Det naturlige møtepunktet forsvant
Men så var det altså ikke bare jeg som mistet interessen for det oppsatte programmet, for de besøkende begynte å utebli, og flere av mine bekjente sluttet å komme på Raptus, fordi det ble for dyrt å reise til Bergen og overnatte på hotell bare for å møtes. Det ble ikke det naturlige møtepunktet lenger. Det viktigste med Raptus ble derfor å få solgt egenproduserte tegneserieutgivelser.

Men med færre besøkene ble det også kjedelig å sitte på stand, og det hjalp heller ikke på at standområdet stadig ble plassert på områder hvor vi var vanskelig å finne. Jeg trives veldig godt i en salgsituasjon når det er høy aktivitet, og koser meg veldig ved standen da, men når jeg bare sitter og tvinner tomler er det døden.

Da jeg og noen til prøvde å ta opp dette med arrangørene som del av en oppsummering av festivalen, fikk vi bare beskjed om at det var vår egen feil at vi hadde en negativ festivalopplevelse, for vi satt jo bare på standen i stedet for å gå på foredragene. Det fantes ingen forståelse for at vi faktisk betalte for leie av salgstanden for å selge noe, og for å generere salg må vi faktisk være der også, og at det var ut i fra disse premissene vi avgjorde hvorvidt festivalopplevelsen var god eller dårlig, ikke ut i fra om vi ble underholdt eller ikke. Ikke det at det oppsatte programmet ville underholdt så mye heller.

Trofast lenge nok
I år har jeg ingen nye utgivelser å komme med. Ikke synes jeg programmet ser spesielt spennende ut heller, og jeg har lite til overs for årets tema hvor de satser på «kvinnelige serieskapere». Når jeg leser «kvinnelige serieskapere» så leser jeg det samme som jeg leser «mannlige serieskapere». Jeg leser «serieskapere». Og serieskapere på en tegneseriefestival? Whop-de-doo! Men det hjelper ikke hva de har mellom bena hvis ikke det de produserer med pennen ikke appellerer nok til meg at jeg synes det er verdt flybilletter tur-retur Trondheim-Bergen og to netter på hotell. For jeg føler det store trekkplasteret mangler. Igjen.

I tillegg har jeg hatt en stygg bismak i munnen helt siden jeg under Oslo Comics Expo i fjor sommer fikk se et prøvetrykk på en reklamebrosjyre for Raptus, hvor de annonserte at jeg kom, uten å ha snakket med meg først. Det likte jeg ikke, for jeg synes det var passe arrogant å bare gå ut i fra at jeg kom, som den største selvfølge. Men selv ikke etter at jeg konfronterte Raptusgeneralen med det, fikk jeg noen beklagelse, bare et tøysete svar om at «han hadde drømt at…». Det gjorde ikke akkurat at jeg fikk lyst til å dra, men jeg dro likevel. Jeg hadde et nytt album å promotere og selge. «Mira: Mosaikk».

Men i år blir jeg altså hjemme. Programmet appellerer sikkert til noen, men ikke til meg, og jeg har ingen nye utgivelser å promotere i år. Det er trist å bryte en ti år lang tradisjon, men jeg synes jeg har gitt festivalen nok sjanser nå, og den ene gode festivalen i 2011 var ikke nok til å redde den lange rekken av svake festivaler. Jeg har bedre ting å bruke pengene mine på enn å støtte flyselskapene og hotellnæringen i Bergen, kun fordi jeg vil tviholde på en tradisjon.

Men jeg kommer nok tilbake når neste Miraalbum er ute, eller eventuelt klart for utgivelse. For det tror jeg blir mitt beste noensinne, og det er tross alt dumt å ikke ta turen til Bergen i september da. For det er fortsatt en del av de norske tegneserieentusiastene som drar dit.

Så vi sees nok til neste år, Raptus. Og jeg håper i det lengste på et spennende program, slik at arrangørene til og med klarer å lokke meg bort fra standen min. Da kan vi snakke om å ta opp tradisjonen igjen.